Dagny Kristin

Ej va glad for å komme heim til moderlandet når ej ankom Gardermoen. Men moderlandet oppførte sej meir som en fjern slektning.. Fyrste ej gjer e å hjelpe ei dame me å holde døra opp, til tross for alle mine eigne kofferta (2 kofferta a 23 kg + sekk + veske) og pikkpakk. Ho ser ikkje på mej engong! Mitt fyrste kultursjokk. Heldigvis finn ej et koslig par frå Bergen so ej kan prate med, Kultursjokket e litt mindre. Kjem på toget, sit åleine (sjølsagt) folk ser ikkje på kvarandre engong.. I USA kan du ikkje sitte for dej sjøl på lightrail, buss, fly osv. der MÅ man nesten prate me alle. Syns de e koslig ej.

De som tok kaka va når ej kom heim til mitt kjære kollektiv. Hector møtte me nyheita om at Daniel hadde brutt opp skapet mitt for ej hadde (i følge han) nokenting som va hass. Når ej såg inn i skapet sto der igjen muffinsformer, potetmjøl og assorterte krydder. Ej valgte her å gå ut med ekte navn, folka e ikkje anonymisert.Rett og slett fordi ej ikkje føle ej bør gjer de når folk tek ALLE tinga mine. Ej e mildt sagt SINT! Om ej noken gong ser Daniel, den lille pygmeen frå nordnorge en plass, skal ej personlig be han på potetmjøl og kryddermuffins me litt arsenikk i. Dei andre naboane mine e også velkommen.

Ej kjenne ej bli irritert berre av å tenke på de.. So ej tru ej må avslutte mi lille oppdatering her..

:D :D :D Smil og vær glad, Nett som meg.

Det mest saklige innlegget ej kjem til å skrive:

Langfredag blei "feira" med min veileder i praksis. 60- 70 år gamle Judy. Ho viste mej rundt i Minneapolis. Køyrde mej rundt lakane og såg alle flotte million dollar-husa. Der skal ej busette mej, by the way. Vi besøkte sonen til Judy som e aksjemegler og hadde hus rett ved lake Harriet. Huset va skikkeli flott, og ej fekk en diet pepsi. Fornøgd og glad. Fortsatt veldi sjokkert over kor gjestfri folk e, til tross for at en e en totalt ukjent. (og ganske pscyko..)

Etter vi hadde køyrd rundt so stoppa ej på en blomsterbutikk og brukte 17 dollar på tulipana!! (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!) Dei skulle ej ta me mej til beboarane på et bofellesskap som va eldre og mentally ill. Judy hadde gjort de sånn at ej kunne få bli me å besøke dei, å dei va meir enn glade for å ha mej der. Viste mej gjerne kattane sine, gjekk rundt å smilte og fortalte mej historie frå back in the days. De viste sej at en av beboarane hadde vore i Bergen i sine yngre dage. Han va en smart mann so ej koste mej veldi med. Han fortalte om alt han hadde opplevd, om barnebarna, om familia osv. Ei av dei eldre damene der hadde en genser der de sto: Love me, love my cat. Ho snakka om katten sin under heile måltidet. Dei snakka også om kor flotte tulipanane som ej hadde med (so kosta 17 dollar) va. Når Judy begynte å insinuere at ej skulle gå, so vart ej nesten litt skuffa. So monge herlige folk e ikkje lett og forlate. Ken kan ikkje like folk so berre sitte og smila og smila og smila. :)

I går reiste ej og Camilla til Katie for å feire påske. Mammaen hinna hadde laga Easter-basket til oss.


Dei va veldi gode, however, Katie satte spørsmålstegn med kvifor ho hadde lagt med en pakke med Mac n` Cheese (med tacosmak) men den kom godt til nytte til kvelden.

Camilla kosa sej i sola:



De gjer Katie også:



Vi va på kino og betalte 2,50 dollar for å sjå The curious case of Benjamin Button. Den filmen va veldi kos. 90% av kinosalen va 80 år gamle kvinner og menn som ropte under filmen og snakka høgt til kvarandre. Dei va søte. Ej lika gamle folk. Dei e generelt søte.

Dagen etterpå so reiste vi til Wisconsin for å besøke besteforeldra til Katie for å få en god påske middag! De va skikkeli koselig! Veldig god mat, og utruli gjestfrie folk. Bestefaren inviterte oss til å komme tilbake når vi ville, og ej trur jommen ej skal legge kvar einaste helg til Wisconsin og Martinson familien.

No he ej virkeli oppdatert asso.. Du store mi tid. Slår til i ny og ne.

Tenkte ej skulle oppdatere litt på dinne fronten. Berre sånn generelt om ka ej egentli bedrive dagane me fortida. Ganske masse å finne på når en egentli skal skrive bachelor.

1. Ein kan sjå paradise hotel i 10 tima i strekk.

2. Ein kan spele bubbleshooter.

3. Ein kan lese bloggar og diskutere me roomien om ken de egentli va som slo opp, Ida Wulff eller ex-kjærasten?

4. Ein kan bruke middagen på å overtale den tyske utvekslingstudenten om å skrive bacheloroppgåva si.

5. Ein kan skrive eit totalt meiningslause blogginnlegg.

6. Ein kan vere bitter for at dei heime i Norge he påskeferie.
Slutt å oppdatere facebook statusen om påskeferie,påskeegg og påskekyllingar. Sol, snø og fjell. De e nesten like slitsomt som å sjå alle som oppdaterte statusen om kor mykje dei fekk igjen på skatten. Arg..

Nei, ej e ikkje bitter for at USA he påskefri kun fredag, når ej allereie hadde fri i utgangspunket.

Ønska alle ei strålande fin påske. Håpe dokke set kvikk-lunchen i halsen, eller bli snøblind.

Ditte foregår på vei til praksisplassen (som ligge midt mellom sexworld og dejavushowgirls).

Ukjent mann: WOOOOW. Damn giiiirl. Look at those legs!!
Dagny: Ler høgt.
Ukjent mann: I meen.. WOOOW. Do you work out?
Dagny: Yes. (He da tross alt trent i 1,5 veke no.)
Ukjent mann: Yes I can tell!! You are HOT.

Vart sjølsagt full i sjølvtillit og såg litt ekstra i vindusrefeksjonane. Kanskje hadde han rett? Eller va de rett og slett.. April Fools Day? Ken veit.

I put my new shoes (and dress on)...

I dag va vi på Social Work Day at the Capitol me klassa. De e egentli uvisst for mej ka de egentli e og kva vi skulle der.
Men vi gjekk å bar posters å ropte ting. Som en demonstrasjon, men uten steina, røykbombe og slitte converse sko.
På min poster sto de: Mental health programs save lives and money.  Uten at ej heilt veit om de hadde relevans for demonstrasjonen.  Ej skulle tatt bilde av posteren å lagt ut, men de va so ufatteli stygg. Her i Amerika lika dei å bruke litt tid (og flid) på slike ting. De gjer IKKJE ej.

Alt i alt so lika ej å demonstrere å rope: What do we want? JUSTICE! When do we want it? NOW!
Lure på å flytte inn på blitzhuset, få mej venna der, og ha demonstrasjona for ting vi egentli ikkje heilt veit korleis fungera og i grunn ikkje veit nokenting om. Høyrest ut som noke for mej!

Ej må innrømme at ej sakna litt Norge no. Til tross for at ej he de bra i USA. Ej savna familia mi, vennane mine, maten, Bergen (og dets innbyggarar). Kan nok ikkje drage den so langt at ej savna naboane i kollektivet. Men savna Cato, min nabo heime. (Nøgd no?)

Forresten.. Elska når folk skrive slike meiningsfulle blogginnlegg der dei nevne alt dei skal gjer den dagen. Ser alltid et utvalg på blogg.no der folk klare å få eit heilt blogginnlegg ut av at dei faktisk skal blogge. Elska også når folk he spørsmålsrunde for dei 3 lesarane so he forvilla sej innpå sida me en feil. "Spør om alt dere vil lixåm".  Elska også når guta/jente me brunkrem og klorbleika hår prøva å vere samfunnsengasjerte på blogginnlegg, men so ikkje he peiling på ka ord dei bruka faktisk betyr engong. Kjør på me framandord og alt, for all del, men prøv å slå opp i ordboka før du skriv dei. Sjølv om ordet høyrest kult/fint/tøft/smart ut, og du trur du blir sett på som smart, kan de virke i mot dej. F.eks når folk som faktisk e smart,som mej, les de.

Her kjem noken bilde frå Florida. De he vore en deilig ferie. PS! Den traumatiske opplevelsen kan ej nevne va at Camilla blei bitt av noke i sjøen å blødde i 3,5 sekund. Vi trur de va en hai. Ho begynne å komme sej etter sjokket.



Dougla and Dougla. (Det nye navnet som vi fekk på starbuckskaffeen i Charlotte)



Flip-Flops i sanden.

Nyter litt kreft på verandaen.



Vakker strand, vakker mann.



Gjengen ute og et hummer. + en hummer so he sneke sej med på bildet. Nr. 2 frå høgre.




Møtte en av dei innfødte. Heidi er søt.



Cocoa Beach + Keiko.